tirsdag 25. februar 2014

Johnny, June og Jesus

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


Gjennom et kristent gjennombrudd og kjærligheten til June Carter, kom Johnny Cash seg ut av rusproblemene sine, og levde «happily ever after». Slik har historien om sangeren Johnny Cash (1932-2003) ofte vært framstilt. Sist høst kom en bok som justerer dette bildet en god del.


Boka heter «Johnny Cash: The life. The true story of The Man in Black». Boka er skrevet av Robert Hillburn, som er en kjent, amerikansk journalist og forfatter innen populærmusikk. Han har tidligere blant annet skrevet en biografi om Bruce Springsteen.

Et nav
Boka har blant annet vært omtalt i en større artikkel av Tom Skjeklesæther i avisa Klassekampen før jul. I denne artikkelen er det en side ved Johnny Cash som ikke nevnes – kanskje fordi det ikke nevnes i boka heller? Det er den betydningen kristentroen hadde i Johnny Cash sitt liv, uansett hvordan det artet seg. Den var et nav i livet hans fra begynnelse til slutt.
Skulle man fristes til å tenke at det kan ikke ha vært rare navet, alle rusproblemene, utroskapen og ekteskapene tatt i betraktning, viser det bare hvor preget man er at en norsk tenkemåte som ofte har gått ut på at bare man får Jesus med på laget, ordner alt seg der og da. Sånn har nok Johnny Cash litt liv iblant vært framstilt av norske kristne – blant annet av denne forfatter. Det gikk på dunken, men så kom Jesus og June, og siden gikk det bra. At dette er en framstilling som trenger korrigeringer, betyr ikke at man av den grunn skal undervurdere verken Jesus eller June og deres betydning for Johnny Cash.

Oppvekst
Johnny Cash vokste opp i en tid og et miljø der kristen ikke først og fremst var noe man ble, men noe man var. Ikke noe sted er dette mer selvsagt i et USA der man verken har statskirke eller statsreligion, men hvor troen på Gud er trykket på pengesedlene. Denne formen for patriotisk kristendom var en side ved Johnny Cash kunne komme til syne både i konserter og plateinnspillinger. Men den ga seg ikke de samme, ekle uttrykkene som for eksempel hos president George W. Bush, som kunne bruke messianske termer både om seg selv og USA. Johnny Cash skal da også ha sagt da noen brakte «W» på bane: - Jeg stemte ikke på ham; kan vi snakke om noe hyggeligere?
Johnny Cash var ikke ukritisk i sin patriotisme. Han stilte opp for den amerikanske urbefolkningen og han stilte opp for de som satt i fengsel og han stilte opp for de fattige. Da han ble konfrontert med at noen av hans kristne fans ikke likte dette, svarte han bare: - Da er de ikke kristne!

Gospelsanger
Som gospelsanger var Johnny Cash i verdensklasse. Hans personlige prosesser rundt tro, tvil og religion kan det sies mye om. Ifølge Steve Turnes bok «The Man called Cash» (norsk utgave på Hermon Forlag i 2004) ble han døpt ikke mindre enn fire ganger – blant annet i elven Jordan.
Da June døde i februar 2003 spilte mange radiostasjoner som sangen der ekteparet opptrådte sammen: «Far side banks of Jordan». Det er en litt naiv tekst der sangerne lover å vente på hverandre «ved Jordans bredd», som er et bilde på tilværelsen etter døden. Der vil den som dør først vente på den andre, og springe denne i møte når han eller hun kommer.
Ventetiden ble ikke så lang. Johnny Cash døde bare et halvt år senere. Men kort før han døde, gjorde han en innspilling av sangen «Hurt» som er blitt stående som et slags musikalsk minnesmerke både over sangeren og mannen. Det er en sår og sliten Cash som synger. I teksten heter det blant annet:
«I wear this crown of thorns
Upon my liars chair
Full of broken thoughts
I cannot repair».

Det er en oppsummering som sier noe om selvinnsikt, men også om en forankring og et håp – og om tillit til en annen som også bare en tornekrone en gang.
Jeg er ikke fremmed for den tanken at Johnny, June og Jesus nå har møttes og sitter og jammer sammen. Da tror jeg mer på at det er sangen om tornekronen de synger, enn den om Jordans bredd.

torsdag 30. mai 2013

Nonnen som sang...

Av Nils-Petter Enstad



«Søster Smilet» ble hun kalt, den belgiske nonnen Jeanine Deckers, som i 1963 seilte inn på hitlister over hele verden med sin egen sang «Dominique». Den syngende nonne ble en sensasjon, og den muntre lille visen, som var en hyllest til den hellige Dominikus, klang godt i øret.


Da hun ble dominikanernonne i 1959, 26 år gammel, var gitaren det eneste hun tok med seg inn i klosteret. Med gitaren og sangen var hun til stor glede for sine medsøstre når hun ved dagens slutt sang sine enkle, selvlagde viser. Det ble gjort opptak av noen av dem, og i 1963 ble «Dominique» lansert som singel.
Den solgte enormt og raste oppover på salgsbarometrene, ikke minst i USA. Det var en sensasjon med tanke på at sangen brøt omtrent alle lover som gjaldt for amerikansk platesalg på den tiden: Den var på fransk, den var religiøs, den var lystelig, enkel og folkelig.
I 1966 laget Hollywood en film, basert på hennes liv, med Debbie Reynolds i hovedrollen. Jeanine selv var ikke noe glad for denne filmen. Allerede i 1964 hadde hun trukket seg fra artistkarrieren til fordel for sin egen, åndelige utvikling. Men i 1967 trakk hun ut av klosteret og begynte igjen som artist. Hun kom med flere kontroversielle uttalelser, blant annet knyttet til den katolske kirkes syn på familieplanleggig. En av sangene hun skrev i denne tiden var en takk til Gud for p-pillen.
Men nå som «den syngende nonne» ikke var nonne lenger, hadde hun heller ikke nyhetens interesse. Hun slet hun med depresjoner og fikk hun et stort rusproblem. Hun flyttet sammen med en venninne, og de to levde åpent som lesbiske. De startet en skole for autistiske barn, men den måtte avvikles. Så fikk hun et skattekrav fra belgiske myndigheter på nesten en halv million kroner – det gjaldt platesalget nesten 20 år tidligere, og hun fikk ikke gehør for at disse inntektene hadde klosteret fått, og de var derfor ikke skattepliktige.
En vårdag i 1985 ble de to kvinnene funnet døde i sin leilighet. De hadde begått selvmord sammen. «Bare Gud vet hva vi har lidd. Vårt håp er at han vil ta imot oss», sto det i avskjedsbrevet de etterlot seg.
«Den syngende nonnen» ble 51 år. Senere dette året ville hun fylt 80 år om hun hadde fått leve, og det er gått 50 år siden hun gledet en hel verden med sin enkle, lille vise om den hellige Dominikus. En vise man fremdeles kan lytte til med glede - iblandet litt vemod.

Publisert i Klassekampen 31. mai 2013

onsdag 10. april 2013

«Den syngende nonne»



Av Nils-Petter Enstad


«Søster Smilet» ble hun kalt, den belgiske nonnen Jeanine Deckers, som i 1963 seilte inn på hitlister over hele verden med sin egen sang «Dominique». Den syngende nonne ble en sensasjon, og den muntre lille visen, som var en hyllest til den hellige Dominikus, klang godt i øret.


Da hun ble dominikanernonne i 1959, 26 år gammel, var gitaren det eneste hun tok med seg inn i klosteret. Med gitaren og sangen var hun til stor glede for sine medsøstre når hun ved dagens slutt sang sine enkle, selvlagde viser. Det ble gjort opptak av noen av dem, og i 1963 ble «Dominique» lansert som singel. Den solgte enormt og raste oppover på salgsbarometrene, ikke minst i USA. Det var en sensasjon med tanke på at sangen brøt omtrent alle lover som gjaldt for amerikansk platesalg på den tiden: Den var på fransk, den var religiøs, den var lystelig, enkel og folkelig.
Den slo godt an, og hun laget flere plater, men «Dominique» ble hennes eneste «hit». Men oppmerksomheten rundt henne fikk mange unge kvinner til å velge klosterlivet – det kunne visst ikke være så trist likevel.

I 1966 laget Hollywood en film, basert på hennes liv, med Debbie Reynolds i hovedrollen. Jeanine selv var ikke noe glad for denne filmen. Allerede i 1964 hadde hun trukket seg fra artistkarrieren til fordel for sin egen, åndelige utvikling. Men i 1967 trakk hun ut av klosteret og begynte igjen som artist. Hun kom med flere kontroversielle uttalelser, blant annet knyttet til den katolske kirkes syn på familieplanleggig. En av sangene hun skrev i denne tiden var en takk til Gud for p-pillen. Men nå som «den syngende nonne» ikke var nonne lenger, hadde hun heller ikke nyhetens interesse. Hun slet hun med depresjoner og fikk hun et stort rusproblem. Hun flyttet sammen med en venninne, og de to levde åpent som lesbiske. De startet en skole for autistiske barn, men den måtte avvikles. Så fikk hun et skattekrav fra belgiske myndigheter på nesten en halv million kroner – det gjaldt platesalget nesten 20 år tidligere, og hun fikk ikke gehør for at disse inntektene hadde klosteret fått, og de var derfor ikke skattepliktige etter belgisk lov. Hun hadde ingen kvittering, og klosteret nektet å bekrefte donasjonen.

En vårdag i 1985 ble de to kvinnene funnet døde i sin leilighet. De hadde begått selvmord sammen. «Bare Gud vet hva vi har lidd. Vårt håp er at han vil ta imot oss», sto det i avskjedsbrevet de etterlot seg. Det kom få i begravelsen, men de har fått et vakkert gravsted. I 2010 kom boka «The Singing Nun Story. The life and death of Souer Sourire» - det er «Søster Smilet» på fransk. «Søster Smilet» er også tittelen på en halvdokumentarisk, belgisk film fra 2009 som forholdsvis tro følger fortellingen om Jeanine helt fram til hennes tragiske død.

«Den syngende nonnen» ble 51 år. Senere dette året ville hun fylt 80 år om hun hadde fått leve, og det er 50 år siden hun gledet en hel verden med sin enkle, lille vise om den hellige Dominikus. Den er fortsatt verd å lytte til, men den har en klang av vemod ved seg. Bak «Søster Smilet» lå det ansikter av både sorg og smerte.

mandag 30. juli 2012

Kirkens onde ånd under krigen - nazipresten framfor noen


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet». Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste og synligste av de såkalte «naziprestene» under krigen. Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som «kirkens onde ånd».

Sigmund Feyling ble født i Egersund som Simon Slettebø. Som voksen endret han fornavnet til Sigmund og tok mellomnavnet Feyling som slektsnavn. Han var i utgangspunktet lærerutdannet, men bygde på med teologiske studier, og ble teologisk kandidat fra Menighetsfakultet i 1924. I 1926 ble han ordinert og ble kapellan i Egersund. I 1929 ble han sokneprest og i 1936 prost i Dalane.
Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet «kappløpet» om Norge.
Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Dette førte til at mange i menigheten sluttet å komme til kirken når han hadde gudstjeneste. Imidlertid tok det bare noen måneder før han og familien flyttet til Oslo, der Feyling var utnevnt til «ekspedisjonssjef» i Kirke- og undervisningsdepartementet.

Byråkrat eller politiker?

En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse. Noe av det første han gjorde, var på egenhånd å godkjenne for skolebruk en revidert utgave en lærebok i katekisme som han hadde gitt ut før krigen – «Liv og lære. Kristenlære etter arbeidsskoleprinsippet» (1937), og tilpasse boka «den nye tid». Det er her man finner setningen som er sitert innledningsvis, som en del av forklaringen til det fjerde bud.
Under krigen ga han ut flere bøker, blant annet «Stat og kirke – kirken og den nye tid» (1941), «Kirkens stilling i dag» (1943) og «Kirkelig hvitbok» (1942).
Ved siden av arbeidet i departementet, fungerte Feyling også som sokneprest i flere Oslo-menigheter, og han var stadig på farten både som foredragsholder og predikant.
For okkupasjonsmakten var han et funn: Dyktig, arbeidsom, viljesterk og en glødende nasjonalsosialist. For de okkuperte måtte bildet nødvendigvis bli annerledes. Han er blitt beskrevet som «kirkens onde ånd», og som «den egentlige hjernen bak nazistenes kirkepolitikk».
Under rettssaken mot ham i 1949 ble det hevdet at det var han som hadde vært den egentlige kirkeministeren i disse årene.

Flerbruk
Forsøkene på å nazifisere kirken førte til det som i ettertid har vært kjent som kirkekampen under krigen. Den besto blant annet i at det store flertallet av norske prester la ned sine embeter. De få som ble igjen, måtte fylle flere funksjoner, blant annet kombinere det å være «biskop» med både en og flere soknepreststillinger. Også ekspedisjonssjefen drev slikt flerbruk. I tillegg lette man med lys og lykte etter folk som var villige til å gå inn i prestestillinger, og disse ble ordinert etter forholdsvis kortvarige kurs i regi av «biskopen».
Blant disse prestene fant man likt og ulikt. Noen var rene lykkejegere, andre var oppriktige nok i sitt ønske om å gjøre prestetjeneste, men de valgte feil vei inn i tjenesten.
I ettertid har man forsøkt å skape et litt latterlig skjær over disse prestene. Blant annet har det vært hevdet om en av dem at han ikke hadde andre forutsetninger for å være prest enn at han hadde vært vaktmester i en pinsemenighet. Men faktum er at vedkommende – navnet skal ikke nevnes her – hadde vært både emissær og kretssekretær i flere lutherske lekmannsorganisasjoner før han ble pinsevenn.
Også andre av de som ble gjort til prester, hadde en viss bakgrunn som pastorer og forkynnere, både fra lekmannsorganisasjonene og frikirkene - blant annet baptistsamfunnet, metodistkirken og Frelsesarmeen.
Foruten Feyling selv, var det bare brødrene Dagfinn og Ludvig Daae Zwilgmeyer som var teologer av noen betydning av de prestene som stilte seg til naziregimets disposisjon, De lot seg også utnevne til biskoper av nazi-kirken. Begge var betydelige salmediktere. I Norsk Salmebok 1985 var begge representert med flere tekster hver, både egne tekster og oversettelser. I Norsk Salmebok 2013 er bare Dagfinn representert, og det er med sin oversettelse av «Tårnhøye bølger går langt i fra land».
Dagfinn søkte avskjed som biskop i 1943, og meldte seg også ut av Nasjonal Samling. Som en retrettstilling fikk han i oppgave å redigere en ny salmebok, men dette arbeidet ble aldri fullført.
Før krigen hadde enkelte prester støttet Nasjonal Samling, men de fleste av dem gikk enten i passivitet eller meldte seg ut før krigen, blant annet som en reaksjon mot de antisemittiske strømningene i partiet.

Ambisiøs

Fram til krigen var Feyling oppfattet som en dyktig, men også svært ambisiøs prest. Han så nok for seg at hans innsats skulle føre ham lenger enn til stillingen som prost i Dalane.
Teologisk hadde han vært regnet som konservativ, og på 1930-tallet brukte han en sommerferie til å redigere en modernisert utgave av Erik Pontoppidans troslære «Troens speil». Han skrev både et grundig forord og en biografisk skildring av den kjente biskopen, og boka kom ut på Lutherstiftelsens forlag i 1935.
Som prest i Egersund var han med i det frivillige organisasjonsarbeidet, blant annet som formann i Rogaland krets av Den norske Israelsmisjon. Det forhindret ikke at han noen år senere støttet deportasjonen av norske jøder, og kalte den «en menneskelig og rettferdig handling». Det var en lykke for jødene at de nå ble samlet på ett sted, hevdet han. Om det i øyeblikket fortonte seg som et grusomt skritt, var han sikker på at jødene i ettertid ville være takknemlige.
I sin forkynnelse la han vekt på hvor mandig Jesus var, og i enkelte av de andaktene han lot publisere under krigen gikk han svært langt i å beskrive Quisling som noe nær en Messias-skikkelse.
Den svenske journalisten Benkt Jerneck, som var korrespondent for det svenske byrået TT i Oslo fra 1942 til 1943 beskrev Feyling som en overbevist og troende nazist, og kalte ham en av de mest frastøtende av de ledende «nyordningsmenn» i Norge. Feylings handlinger «vitner om en hensynsløs intoleranse som kan tyde på likefram sadisme, tross hans skinnhellige og salvelsesfulle røst om kirkelige spørsmål».
Han mente også at det bare var hykleri fra Feylings side når han ga uttrykk for at hans mål var en forsoning mellom stat og kirke. I virkeligheten holdt han kirkestriden ved likeså godt han kunne, mente Jerneck.

Rettssak
Det vil føre for langt i en å beskrive Feylings kirkepolitikk under krigen i detalj – det er arbeid for en forsker og ikke en journalist. Men en ting som også kan nevnes, er hans forslag om å organisere menighetsrådene etter førerprinsippet. Denne tanken la han fram i innstillingen til en ny kirkelov som det ble arbeidet med i 1944.
Etter krigen ble han arrestert og det ble tatt ut tiltale. Men selve landssviksaken kom ikke opp før i 1949. Det berget trolig livet hans.
Året før var hans sjef Ragnar Schanke blitt skutt som den siste av de som ble henrettet i Norge etter krigen. Hadde Feyling blitt stilt for retten før Schanke, eller sammen med ham, er det god grunn til å tro at også han hadde fått dødsstraff. Men i 1949 var tiden gått fra slike straffereaksjoner.
I retten tok Feyling selvkritikk på en del av sin virksomhet, men framsto knapt som noen angrende synder. Han anket da også dommen på 15 års tvangsarbeid og tap av prestelige rettigheter for resten av livet. Han var den av naziprestene som fikk strengest straff.

Siste år
Etter endt soning slo han seg i Oslo, sammen med sin kone Betzy, der han levde stille og tilbaketrukket. Mens han satt i fengsel, hadde familien hans det trangt, og ville lidd direkte nød om ikke tidligere prestekollegaer hadde stilt opp for dem med mat og midler.
Etter endt soning sørget Oslo Indremisjon (nå: Kirkens Bymisjon) for den avsatte presten, og ga ham arbeid blant Oslos alkoholmisbrukere.
Da han ble arbeidsufør noen år før pensjonsalderen, ville myndighetene bare gi ham halv uførepensjon, og igjen var det tidligere kolleger som tok affære og sørget for at han fikk den pensjon han skulle ha.
Da han døde 31. januar 1980 var avisa «Folk og land» den eneste som brakte noen omtale av den tidligere så mektige kirkebyråkraten. Her heter det: «Hans kristentro holdt livet ut under de forskjelligste forhold, forankret som han var i Skriften og gammel, god, norsk kristendom.»
Kanskje et ord fra Håvamål kan beskrive denne på mange måter tragiske skikkelsen fra norsk kirkehistorie: ”Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Eg veit eitt som aldri døyr: Dom om daudan kvar.”

Litteratur:
Jostein Berglyd: Presten som ble landsforræder (Fast Grunn, hefte 6 – 1991)
Torleiv Austad: Kirken - i forsoningens tjeneste? (Kronikk i Vårt Land 24. september 2013)

søndag 11. oktober 2009

MORDETS LØNN VAR DØDEN


Av Nils-Petter Enstad

Uoverensstemmelser i kjærlighetslivet og grådighet har til alle tider vært sterke motivasjonsfaktorer når mennesker har gjort seg skyldige i forbrytelser. Ikke minst gjelder det mord. Begge disse faktorene var til stede ved to mordsaker fra Indre Østfold i det 19. århundre. Begge sakene er referert i ei bok som nylig er gitt ut.


Boka, som er skrevet av fødselslegen (!) Torgrim Sørnes, forteller om 38 norske drapssaker fra 1800-tallet, saker som har til felles at de endte med dødsdom og henrettelse ved halshugging. Mange av de henrettede var forholdsvis unge mennesker, først og fremst unge menn som enten hadde drept under et ran, eller som hadde drept sin gravide kjæreste.

Fra odelsgutt til kjeltring
Hans Larsen Kråkerud fra Spydeberg, som var 26 år gammel da hodet hans falt for bøddeløksen en vårdag i 1818, tilhørte den siste kategorien. Han hadde drept sin elskerinne Maria Dalen da hun insisterte på at han skulle gifte seg med henne, fordi hun påsto hun var gravid. Men han var odelsgutt og hun var husmannsdatter – det var i seg selv grunn god nok til å nekte ekteskap etter datidens holdning. I tillegg var Hans langt fra sikker på at et eventuelt barn var hans, han mente at Maria hadde vært sammen med flere enn ham.
Historien om Maria og Hans var klassisk for sin samtid. Han var odelsgutten som gjerne utnyttet tjenestejenter og husmannsjenter. De tror naivt og tillitsfullt på framtidens deres dermed er sikret. Da Maria ble meldt savnet en augustdag i 1815, ante de fleste at her var det skjedd enten en tragedie eller en forbrytelse. Det var naturlig å kalle Hans inn til avhør, med den følge at han stakk av. Da liket av Maria ble funnet i Glomma, nede ved Askim, med knust hode og andre skader, forsto man hva som hadde skjedd, og i og med at Hans hadde stukket av, hadde man også en kvalifisert formodning om hvem som hadde gjort det.
Det neste halvannet år levde den fordums odelsgutten som småkjeltring og løsarbeider i Drammensdistriktet under påtatt navn. Vinteren 1817 ble han arrestert for tyveri, og tatt i forhør i Drammen. Forhøret skjedde under det falske navnet, men etter noen dager fortalte han plutselig hva det ekte navnet hans var, og han tilsto mordet på Maria. Men så må alvoret i det han hadde tilstått å gå opp for ham, for han begynte straks å fossro for å komme seg unna den nesten uunngåelige dødsdommen: Det hadde skjedd i selvforsvar, for ikke å si at egentlig hadde det bare vært et uhell, for ikke å snakke om at det ikke hadde skjedd i det hele tatt, men politiet i Drammen hadde banket det ut av ham. Til slutt måtte han kaste inn håndkleet og holde fast ved den opprinnelige tilståelsen. ”Men jeg var alene om det”, tilføyde han – et utsagn så påfallende at det nærmest bekreftet mistanken om at han hadde vært under press fra foreldrene sine da Maria hevdet hun var gravid med hans barn. Tragisk nok var graviditeten trolig en bløff fra Marias side for å lure Hans til å gifte seg med henne.
Dommen falt 11. desember 1817: Ikke bare skulle han halshugges, men han skulle også knipes med glødende tenger og få høyre hånd hugget av mens han ennå var i live. Stiftsoverretten syntes dette var i groveste laget, og droppet torturen, men dødsdommen ble stående. Hodet skulle plasseres på en stake, og kroppen på ”steile og hjul” til skrekk og advarsel. Da høyesterett hadde bekreftet dommen, og kongen hadde avslått benådning, var dagene talte for odelsgutten Hans Larsen Kråkerud. Henrettelsen skulle etter tidens skikk skje på åstedet for forbrytelsen, men dette var en husmannsplass som lå under Spydeberg prestegård, og prestefruen protesterte naturlig nok mot å ha en henrettet morder på utstilling uten stuedøra i overskuelig framtid. Retterstedet ble derfor Mollehøgda, og i mer enn 150 år etter henrettelsen ble det hevdet at det spøkte der.

Grådighet
Et drøyt tiår etter at Hans Kråkeruds hode hadde falt for bøddeløksen, ble dette skrekkens redskap tatt fram i Indre Østfold igjen, denne gang i Eidsberg. De som denne gang måtte betale den høyeste prisen for sine forbrytelser, var to middelaldrende menn som hadde gått sammen om å drepe svogeren til den ene av dem. Offerets navn var Tor Svendsen, odelsarving til gården Krosby. Døde han barnløs, ville gården gå til søsteren hans, Christine, som var gift med skomakeren og småbrukeren Hans Christian Torper. De var begge over 40 år da de giftet seg, men hadde fått en datter. Hans Christian hadde arbeidet seg opp til å kjøpe sin egen gård, men den var sterkt forgjeldet. Utsiktene til å overta et gårdsbruk til var derfor fristende. Han allierte seg med en omstreifende skredder ved navn Tarald Midtås. Han bodde på Torper, og han og Hans Christian drev en omfattende – og den gang fullt lovlig – virksomhet med hjemmebrenning.
Etter et par mislykte forsøk, klarte de to medsammensvorne å få lurt i Tor Svendsen tre store brødblingsler der pålegget besto av gul ost og rottekrutt, samt både drammer og kaffedoktor, alt ispedd arsenikk. Neste dag døde Tor Svendsen under store smerter.
Allerede under begravelsen begynte nervene til Tarald å svikte, og etter først å ha formulert seg gåtefullt og i koder, kom sannheten etter hvert fram i klartekst: Han hadde vært med på å ta livet av Tor Svendsen.
Både Tarald og Hans Christian ble arrestert, og etter hvert gikk de til bekjennelse begge to. Dødsdommen ble avsagt 18. oktober 1828, og ble uten innsigelser klubbet også i de øvrige rettsinstanser. Kong Karl Johan avslo benådning 22. juni 1829, og 24. juli fant dobbelthenrettelsen sted på Morstong.
Nå som både ektemannen og broren var borte, ble Christine Torper en forholdsvis velhavende dame med to gårder, og et ettertraktet gifte. I 1831 giftet hun seg på nytt, og ble boende på Krosby til hun døde, 85 år gammel. Da hadde hennes lille datter med Hans Christian for lengst overtatt gården, sammen med sin mann.

Fakta:
Henrettelser i Norge

Mellom 1814 og 1876 ble 44 personer – 39 menn og fem kvinner – henrettet for mord i Norge. De tre siste henrettelsene skjedde i løpet av noen vinteruker i 1876. En av dem gjaldt giftmordersken Sofie Johannesdatter fra Halden.
I 1887 vedtok Stortinget at dødsstraff heretter skulle gjennomføres ved giljotin, mot tidligere ved at en skarpretter hogg hodet av rent fysisk. Fra alle land, også Norge, fortelles det om redselsscener der det måtte både to og tre hogg til hodet falt, og før den dømte var død. Men giljotinen kom aldri i bruk, og i 1902 ble dødsstraffen fjernet fra norsk straffelov.
Fra 1850-tallet og utover skjedde det stadig oftere at dødsdømte mordere ble benådet av kongen. Noen av dem slapp også ut etter en del år, og døde som frie mennesker.
Kilde:
Torgrim Sørnes:
ONDSKAP
De henrettede i Norge 1815 – 1876
Schibsted Forlag

torsdag 4. desember 2008

MATTIAS ORHEIM - DEN BLINDE SJÅAREN



Av Nils-Petter Enstad
I år er det 100 år sidan forkynnaren og songdiktaren Mattias Orheim gav ut den kan hende mest kjende av songane sine: "Ved Jesu føter ei stille stund". Tidlegare i år var det 50 år sidan han døydde. Frå han vart omvend i 1900 og til han døydde i 1958 skreiv han meir enn eit tusen songtekstar, komponerte eit par hundre melodiar og gav ut 14 bøker.

Mattias Orheim var frå Stårheim i Nordfjord, i Sogn og Fjordane. Han vart fødd i 1884, og i pinsehelga 1900 vart han omvend under eit stemne der Ludvig Hope og Tormod Rettedal – båe kjende, kristne leiarar på 1900-talet – forkynde. Alt dagen etter skreiv han sin første salmetekst: "Eg fann min Gud i ungdoms vår".

DEBUT
Berre tre år seinare, som 19-åring, gav han ut si første diktsamling. Den fekk tittelen "Heimlokk". Her finn ein mellom anna teksten til det som seinare vart ein av Orheim sine mest kjende songar: "Kor mykje stort, kor mykje gildt". I sin noverande form vart songen publisert i 1908. Tonen er ein amerikansk melodi frå 1894. Inspirasjonen til denne teksten fekk Orheim då han sat ved sjukesenga til ein jamnaldrande ven, Johan Opheim. Johan vart ein kristen før han døydde, og kombinasjonen av bakgrunnshisoria, teksta og den fengande melodien gjorde at songen fekk – og har enno – appell. Det er her ein finn strofa "Det venaste syn som eg får sjå, er unge på kne for Gud", eit sitat som og står på Orheim sin gravstein. Sjølv sa Orheim om songen at den var "eit barneverk gjort av ein 19-åring, som ikkje evna det betre, men som likevel må lokka heim medan det er dag".

MARTA OG MARIA
I 1908 publiserte han den av songane hans som truleg er best kjend, og som enno vert mykje brukt i møter og gudstenester: "Ved Jesu føter ei stille stund". Teksten er inspirert av forteljinga om søstrene Marta og Maria (Luk 10, 38 – 42), om korleis Marta prioriterte det praktiske arbeidet, medan "Maria sette seg ved Herrens føter og lydde på orda hans" (vers 39). Tonen er ein norsk folkemelodi.
Mattias Orheim var berre 24 år då songen vart til, men hadde alt i fem år vore forkynnar i det dåverande Vestlandske Indremisjonsforbund si teneste. Han hadde og gifta seg – kona hans heitte Maria – og augesjukdomen som skulle gjere han heilt blind hadde begynt å gjere seg gjeldande.
Etter hvert som synet vart meir og meir svekka, vart han meir og meir avhengig av Maria. Ho vart auga hans, og var med han på alle reisene hans. Lyrikaren Åse Marie Nesse har fortalt om korleis det var å sjå og høyre Mattias Orheim som forkynnar: "Det var ei slags høgtid berre å sjå han … Han tala som ingen annan vi hadde høyrt … Orda steig og fall i mjuke rytmiske klangar … Sanneleg song han ikkje også. Det var så visst ingen dommedagsskremsler på bedehuset den kvelden, berre lyse, lovande ord: Kor mykje stort, kor mykje gildt, Kor mykje herlegdom …". Det har vore sagt om Mattias Orheim at han kristna både nynorsken og fela for bedehusfolket. Både fela hans og det kjende glassorgelet er i dag på eit museum i heimbygda hans.
I og med at Orheim var vaksen innan han vart heilt blind, klarte han heile livet å bruke skrivemaskin, og skreiv alle songane sine ned sjølv. Den siste boka hans kom i 1954, då han var 70 år.
Maria og Mattias Orheim fekk ingen born saman, og då dei vart eldre, bad dei båe til Gud at dei måtte få fara herfrå i lag, så ingen av dei vart igjen åleine. Slik vart det og. Dei døydde med få timers mellomrom ein aprildag i 1958.

onsdag 15. oktober 2008

LUSE-FRANTS - EN GATAS ADELSMANN


Av Nils-Petter Enstad

Han hadde ingen fast adresse og ingen slektninger i live. Likevel ble hans begravelse en av de største Oslo hadde sett og med et blomsterhav uten sidestykke. Hans bortgang ble omtalt på lederplass i Aftenposten. Det er gått mer enn 50 år siden byoriginalen Fridtjof Kristiansen døde – han som fremdeles huskes under kallenavnet ”Luse-Frants”.




I den forholdsvis store gruppen av kvinner og menn som satte sitt preg på hovedstadens gater helt fram til på 1960- og 70-tallet, og som gjerne ble kalt ”originaler” – skjulte det seg mange skjebner. Noen av dem var tragiske, andre vemodige og noen bare rett og slett – originale. Det var mennesker som valgte sin egen form og sin egen rytme, og ikke var til fortred for noen. Mange av dem var sikkert godt klar over at mange hadde dem til beste både gjennom å spre anekdoter og rykter, og kanskje også med slengbemerkninger. Ofte kunne disse bemerkningene være nokså hjerteløse i sin ufølsomhet.
Det gjelder for eksempel den betegnelsen på han det her skal fortelles om. Rykningene og ”hufsingen” som var en del av Frants sin framtoning, skyldtes snarere sykdom enn lus. I tillegg var mannen dypt sjenert, noe som også kan ha bidratt til de litt ukontrollerte spasmene i møte med andre mennesker.

VED- OG KULLHANDLER
Fridtjof Kristiansen ble født 1. mai 1883, og var eneste barn til sine foreldre. Faren drev en ved- og kullhandel i Munchs gate 10 i Oslo, som sønnen overtok da foreldrene døde. Da var sønnen ennå meget ung, så ting kan vel tyde på at foreldrene var godt voksne da de fikk ham.
I noe av litteraturen omtales Frants, som er det navnet han ble kjent under, som ”evneveik”.
Om dette er en relevant beskrivelse er umulig å vite i dag.
Mens han ennå drev forretningen i Munchs gate gikk han under betegnelsen ”Fridtjof Kølamann”. Naboer fra den gang har fortalt at han møtte opp i forretningen grytidlig hver eneste morgen. Å lese morgenavisen var alltid første post på programmet.
Bunn ærlig som han var, falt det ham aldri inn at noen ville lure ham, like lite som han ville lure noen.
Ved siden av å selge brensel, kjøpte og solgte han også tomflasker, og flaskelageret sitt hadde han på baksiden av boden sin. Guttene i strøket skaffet seg mang en shilling ved å lure seg inn bak boden, stjele flasker som sto der, og så selge dem tilbake til eieren. Selv gjennomskuet han aldri dette lureriet.
Men det var neppe dette alene som gjorde at han etter noen år måtte gi fra seg vedboden.
Noen driftig forretningsmann var han neppe, og da eieren av tomta bestemte seg for å rive boden for å bygge garasje, var det slutt for ”Fridtjof Kølamann”, og byoriginalen "Luse-Frants" ble et begrep.
Utstyrt med en håndkjerre begynte han på sin hvileløse vandring rundt om i Oslos gater der han samlet opp eller kjøpte opp ting som han i neste omgang solgte videre til skraphandlere. Han gjorde alltid opp for seg, og hvis noen nektet å ta imot betaling, la han gjenstandene tilbake.
Påkledningen tydet på at han nok hadde trengt noen rundt seg som kunne vise ham omsorg. En gammel, fillete frakk og en gammel skyggelue ble nærmest varemerket hans.

FROM KRISTEN
Fra barndomshjemmet sitt hadde han fått med seg verdiene som preget ham hele livet: ærlighet og gudfryktighet.
Han var en forholdsvis fast gjest ved Frelsesarmeens møter i Templet i Pilestredet 22.
Bernhard Slettholm, som i mange år var journalist i ukeavisa Folkets Framtid, har i en artikkel fortalt om sitt første møte med Frants. Slettholm var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole høsten 1947, og skulle ta opp kollekten i et møte. Da han kom til benken der Frants satt for seg selv, gikk han bare forbi. Han regnet ikke med at det var noe å hente der.
Men det skulle Frants ha seg frabedt. Han løp etter kollektøren og stappet en femkroneseddel ned i bøssen.
Det var ikke noe ubetydelig beløp i 1947, forteller Slettholm.
Noen damer som sto arrangerte en tilstelning for byens nødlidende i ett av Oslos menighetshus, opplevde noe tilsvarende.
Da Frants dukket opp, regnet de med at han var en av dem som kom for å be om hjelp. I stedet ga han dem en 50-kroneseddel.
Han ville være med og støtte det gode tiltaket.
Han var også en flittig kirkegjenger, og han gikk aldri ut av en kirke uten å legge igjen en seddel i kirkebøssen.
Særlig var han knyttet til Trefoldighetskirken på Hammersborg.
Den senere biskop H.E. Wisløff var sokneprest her, og en dag kom han i prat med Frants. Da kom det fram at Frants gjerne ville motta nattverden.
Soknepresten sa at han bare skulle komme fram til alteret neste gang det var nattverd. – Å, du skjønner vel at ingen vil knele ved siden av meg ved alterringen, svarte Frants.
Dermed bestemte soknepresten at han ville holde en nattverdsgudstjeneste for Frants alene.
Frants hadde med blomster som han hadde plukket selv, og disse ble plassert på alteret.
Organisten var til stede og spilte.
Det ble sunget en salme og lest fra Bibelen, og Frants mottok Herrens legeme og blod sammen med presten og organisten.

SLUTTEN
Frants hadde vokst opp i et pent hjem på Grefsen, men som voksen tok han inn der det falt seg.
Lenge bodde han under en veranda i Oscars gate, senere bodde han i kjellere og loft forskjellige steder i byen.
I 1953 fylte han 70 år og fikk rett til alderstrygd. Denne hevet han aldri, og trygden ble stående urørt på en konto til hans død.
Vinteren 1957/58 kunne man se at han var syk, det var så vidt han greidde å slepe seg fram med kjerra si.
En dag ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate, der han hadde holdt til en tid. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, og her døde han noen dager senere.
Selvstendig som han var, hadde han bedt om å få gjøre opp for sykehusoppholdet bare han kom seg litt.
I stedet var han ved veis ende. – Jesus kjenner jeg, sa han til en av sykepleierne som stelte ham, og smilte varmt.

Lillebjørn Nilsen har skrevet en varm vise om Luse-Frants, som trodde på
”… en mild og rettferdig Gud
som alltid ser til dem som har det verre.
Leve og la leve var ditt bud”,


synger Oslo-trubaduren i sin hyllest til en av de siste Oslo-originalene.
Siste verset er slik:
”Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…”.


Litteratur:
Haakon B. Nielsson: BYORIGINALER (Cappelen, 1966)