MATTIAS ORHEIM - DEN BLINDE SJÅAREN

Av Nils-Petter Enstad
I år er det 100 år sidan forkynnaren og songdiktaren Mattias Orheim gav ut den kan hende mest kjende av songane sine: "Ved Jesu føter ei stille stund". Tidlegare i år var det 50 år sidan han døydde. Frå han vart omvend i 1900 og til han døydde i 1958 skreiv han meir enn eit tusen songtekstar, komponerte eit par hundre melodiar og gav ut 14 bøker.

Mattias Orheim var frå Stårheim i Nordfjord, i Sogn og Fjordane. Han vart fødd i 1884, og i pinsehelga 1900 vart han omvend under eit stemne der Ludvig Hope og Tormod Rettedal – båe kjende, kristne leiarar på 1900-talet – forkynde. Alt dagen etter skreiv han sin første salmetekst: "Eg fann min Gud i ungdoms vår".

DEBUT
Berre tre år seinare, som 19-åring, gav han ut si første diktsamling. Den fekk tittelen "Heimlokk". Her finn ein mellom anna teksten til det som seinare vart ein av Orheim sine mest kjende songar: "Kor mykje stort, kor mykje gildt". I sin noverande form vart songen publisert i 1908. Tonen er ein amerikansk melodi frå 1894. Inspirasjonen til denne teksten fekk Orheim då han sat ved sjukesenga til ein jamnaldrande ven, Johan Opheim. Johan vart ein kristen før han døydde, og kombinasjonen av bakgrunnshisoria, teksta og den fengande melodien gjorde at songen fekk – og har enno – appell. Det er her ein finn strofa "Det venaste syn som eg får sjå, er unge på kne for Gud", eit sitat som og står på Orheim sin gravstein. Sjølv sa Orheim om songen at den var "eit barneverk gjort av ein 19-åring, som ikkje evna det betre, men som likevel må lokka heim medan det er dag".

MARTA OG MARIA

I 1908 publiserte han den av songane hans som truleg er best kjend, og som enno vert mykje brukt i møter og gudstenester: "Ved Jesu føter ei stille stund". Teksten er inspirert av forteljinga om søstrene Marta og Maria (Luk 10, 38 – 42), om korleis Marta prioriterte det praktiske arbeidet, medan "Maria sette seg ved Herrens føter og lydde på orda hans" (vers 39). Tonen er ein norsk folkemelodi.

Mattias Orheim var berre 24 år då songen vart til, men hadde alt i fem år vore forkynnar i det dåverande Vestlandske Indremisjonsforbund si teneste. Han hadde og gifta seg – kona hans heitte Maria – og augesjukdomen som skulle gjere han heilt blind hadde begynt å gjere seg gjeldande.

Etter hvert som synet vart meir og meir svekka, vart han meir og meir avhengig av Maria. Ho vart auga hans, og var med han på alle reisene hans. Lyrikaren Åse Marie Nesse har fortalt om korleis det var å sjå og høyre Mattias Orheim som forkynnar: "Det var ei slags høgtid berre å sjå han … Han tala som ingen annan vi hadde høyrt … Orda steig og fall i mjuke rytmiske klangar … Sanneleg song han ikkje også. Det var så visst ingen dommedagsskremsler på bedehuset den kvelden, berre lyse, lovande ord: Kor mykje stort, kor mykje gildt, Kor mykje herlegdom …". Det har vore sagt om Mattias Orheim at han kristna både nynorsken og fela for bedehusfolket. Både fela hans og det kjende glassorgelet er i dag på eit museum i heimbygda hans.

I og med at Orheim var vaksen innan han vart heilt blind, klarte han heile livet å bruke skrivemaskin, og skreiv alle songane sine ned sjølv. Den siste boka hans kom i 1954, då han var 70 år.

Maria og Mattias Orheim fekk ingen born saman, og då dei vart eldre, bad dei båe til Gud at dei måtte få fara herfrå i lag, så ingen av dei vart igjen åleine. Slik vart det og. Dei døydde med få timers mellomrom ein aprildag i 1958.

LUSE-FRANTS - EN GATAS ADELSMANN

Av Nils-Petter Enstad

Han hadde ingen fast adresse og ingen slektninger i live. Likevel ble hans begravelse en av de største Oslo hadde sett og med et blomsterhav uten sidestykke. Hans bortgang ble omtalt på lederplass i Aftenposten. Det er gått mer enn 50 år siden byoriginalen Fridtjof Kristiansen døde – han som fremdeles huskes under kallenavnet ”Luse-Frants”.



I den forholdsvis store gruppen av kvinner og menn som satte sitt preg på hovedstadens gater helt fram til på 1960- og 70-tallet, og som gjerne ble kalt ”originaler” – skjulte det seg mange skjebner. Noen av dem var tragiske, andre vemodige og noen bare rett og slett – originale. Det var mennesker som valgte sin egen form og sin egen rytme, og ikke var til fortred for noen. Mange av dem var sikkert godt klar over at mange hadde dem til beste både gjennom å spre anekdoter og rykter, og kanskje også med slengbemerkninger. Ofte kunne disse bemerkningene være nokså hjerteløse i sin ufølsomhet.
Det gjelder for eksempel den betegnelsen på han det her skal fortelles om. Rykningene og ”hufsingen” som var en del av Frants sin framtoning, skyldtes snarere sykdom enn lus. I tillegg var mannen dypt sjenert, noe som også kan ha bidratt til de litt ukontrollerte spasmene i møte med andre mennesker.

VED- OG KULLHANDLER
Fridtjof Kristiansen ble født 1. mai 1883, og var eneste barn til sine foreldre. Faren drev en ved- og kullhandel i Munchs gate 10 i Oslo, som sønnen overtok da foreldrene døde. Da var sønnen ennå meget ung, så ting kan vel tyde på at foreldrene var godt voksne da de fikk ham.
I noe av litteraturen omtales Frants, som er det navnet han ble kjent under, som ”evneveik”.
Om dette er en relevant beskrivelse er umulig å vite i dag.
Mens han ennå drev forretningen i Munchs gate gikk han under betegnelsen ”Fridtjof Kølamann”. Naboer fra den gang har fortalt at han møtte opp i forretningen grytidlig hver eneste morgen. Å lese morgenavisen var alltid første post på programmet.
Bunn ærlig som han var, falt det ham aldri inn at noen ville lure ham, like lite som han ville lure noen.
Ved siden av å selge brensel, kjøpte og solgte han også tomflasker, og flaskelageret sitt hadde han på baksiden av boden sin. Guttene i strøket skaffet seg mang en shilling ved å lure seg inn bak boden, stjele flasker som sto der, og så selge dem tilbake til eieren. Selv gjennomskuet han aldri dette lureriet.
Men det var neppe dette alene som gjorde at han etter noen år måtte gi fra seg vedboden.
Noen driftig forretningsmann var han neppe, og da eieren av tomta bestemte seg for å rive boden for å bygge garasje, var det slutt for ”Fridtjof Kølamann”, og byoriginalen "Luse-Frants" ble et begrep.
Utstyrt med en håndkjerre begynte han på sin hvileløse vandring rundt om i Oslos gater der han samlet opp eller kjøpte opp ting som han i neste omgang solgte videre til skraphandlere. Han gjorde alltid opp for seg, og hvis noen nektet å ta imot betaling, la han gjenstandene tilbake.
Påkledningen tydet på at han nok hadde trengt noen rundt seg som kunne vise ham omsorg. En gammel, fillete frakk og en gammel skyggelue ble nærmest varemerket hans.

FROM KRISTEN
Fra barndomshjemmet sitt hadde han fått med seg verdiene som preget ham hele livet: ærlighet og gudfryktighet.
Han var en forholdsvis fast gjest ved Frelsesarmeens møter i Templet i Pilestredet 22.
Bernhard Slettholm, som i mange år var journalist i ukeavisa Folkets Framtid, har i en artikkel fortalt om sitt første møte med Frants. Slettholm var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole høsten 1947, og skulle ta opp kollekten i et møte. Da han kom til benken der Frants satt for seg selv, gikk han bare forbi. Han regnet ikke med at det var noe å hente der.
Men det skulle Frants ha seg frabedt. Han løp etter kollektøren og stappet en femkroneseddel ned i bøssen.
Det var ikke noe ubetydelig beløp i 1947, forteller Slettholm.
Noen damer som sto arrangerte en tilstelning for byens nødlidende i ett av Oslos menighetshus, opplevde noe tilsvarende.
Da Frants dukket opp, regnet de med at han var en av dem som kom for å be om hjelp. I stedet ga han dem en 50-kroneseddel.
Han ville være med og støtte det gode tiltaket.
Han var også en flittig kirkegjenger, og han gikk aldri ut av en kirke uten å legge igjen en seddel i kirkebøssen.
Særlig var han knyttet til Trefoldighetskirken på Hammersborg.
Den senere biskop H.E. Wisløff var sokneprest her, og en dag kom han i prat med Frants. Da kom det fram at Frants gjerne ville motta nattverden.
Soknepresten sa at han bare skulle komme fram til alteret neste gang det var nattverd. – Å, du skjønner vel at ingen vil knele ved siden av meg ved alterringen, svarte Frants.
Dermed bestemte soknepresten at han ville holde en nattverdsgudstjeneste for Frants alene.
Frants hadde med blomster som han hadde plukket selv, og disse ble plassert på alteret.
Organisten var til stede og spilte.
Det ble sunget en salme og lest fra Bibelen, og Frants mottok Herrens legeme og blod sammen med presten og organisten.

SLUTTEN
Frants hadde vokst opp i et pent hjem på Grefsen, men som voksen tok han inn der det falt seg.
Lenge bodde han under en veranda i Oscars gate, senere bodde han i kjellere og loft forskjellige steder i byen.
I 1953 fylte han 70 år og fikk rett til alderstrygd. Denne hevet han aldri, og trygden ble stående urørt på en konto til hans død.
Vinteren 1957/58 kunne man se at han var syk, det var så vidt han greidde å slepe seg fram med kjerra si.
En dag ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate, der han hadde holdt til en tid. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, og her døde han noen dager senere.
Selvstendig som han var, hadde han bedt om å få gjøre opp for sykehusoppholdet bare han kom seg litt.
I stedet var han ved veis ende. – Jesus kjenner jeg, sa han til en av sykepleierne som stelte ham, og smilte varmt.

Lillebjørn Nilsen har skrevet en varm vise om Luse-Frants, som trodde på
”… en mild og rettferdig Gud
som alltid ser til dem som har det verre.
Leve og la leve var ditt bud”,

synger Oslo-trubaduren i sin hyllest til en av de siste Oslo-originalene.
Siste verset er slik:
”Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…”.

Litteratur:
Haakon B. Nielsson: BYORIGINALER (Cappelen, 1966)