Av Nils-Petter Enstad
Han hadde ingen fast adresse og ingen slektninger i live. Likevel ble hans begravelse en av de største Oslo hadde sett og med et blomsterhav uten sidestykke. Hans bortgang ble omtalt på lederplass i Aftenposten. Det er gått mer enn 50 år siden byoriginalen Fridtjof Kristiansen døde – han som fremdeles huskes under kallenavnet ”Luse-Frants”.
I den forholdsvis store gruppen av kvinner og menn som satte sitt preg på hovedstadens gater helt fram til på 1960- og 70-tallet, og som gjerne ble kalt ”originaler” – skjulte det seg mange skjebner. Noen av dem var tragiske, andre vemodige og noen bare rett og slett – originale. Det var mennesker som valgte sin egen form og sin egen rytme, og ikke var til fortred for noen. Mange av dem var sikkert godt klar over at mange hadde dem til beste både gjennom å spre anekdoter og rykter, og kanskje også med slengbemerkninger. Ofte kunne disse bemerkningene være nokså hjerteløse i sin ufølsomhet.
Det gjelder for eksempel den betegnelsen på han det her skal fortelles om. Rykningene og ”hufsingen” som var en del av Frants sin framtoning, skyldtes snarere sykdom enn lus. I tillegg var mannen dypt sjenert, noe som også kan ha bidratt til de litt ukontrollerte spasmene i møte med andre mennesker.
VED- OG KULLHANDLER
Fridtjof Kristiansen ble født 1. mai 1883, og var eneste barn til sine foreldre. Faren drev en ved- og kullhandel i Munchs gate 10 i Oslo, som sønnen overtok da foreldrene døde. Da var sønnen ennå meget ung, så ting kan vel tyde på at foreldrene var godt voksne da de fikk ham.
I noe av litteraturen omtales Frants, som er det navnet han ble kjent under, som ”evneveik”.
Om dette er en relevant beskrivelse er umulig å vite i dag.
Mens han ennå drev forretningen i Munchs gate gikk han under betegnelsen ”Fridtjof Kølamann”. Naboer fra den gang har fortalt at han møtte opp i forretningen grytidlig hver eneste morgen. Å lese morgenavisen var alltid første post på programmet.
Bunn ærlig som han var, falt det ham aldri inn at noen ville lure ham, like lite som han ville lure noen.
Ved siden av å selge brensel, kjøpte og solgte han også tomflasker, og flaskelageret sitt hadde han på baksiden av boden sin. Guttene i strøket skaffet seg mang en shilling ved å lure seg inn bak boden, stjele flasker som sto der, og så selge dem tilbake til eieren. Selv gjennomskuet han aldri dette lureriet.
Men det var neppe dette alene som gjorde at han etter noen år måtte gi fra seg vedboden.
Noen driftig forretningsmann var han neppe, og da eieren av tomta bestemte seg for å rive boden for å bygge garasje, var det slutt for ”Fridtjof Kølamann”, og byoriginalen "Luse-Frants" ble et begrep.
Utstyrt med en håndkjerre begynte han på sin hvileløse vandring rundt om i Oslos gater der han samlet opp eller kjøpte opp ting som han i neste omgang solgte videre til skraphandlere. Han gjorde alltid opp for seg, og hvis noen nektet å ta imot betaling, la han gjenstandene tilbake.
Påkledningen tydet på at han nok hadde trengt noen rundt seg som kunne vise ham omsorg. En gammel, fillete frakk og en gammel skyggelue ble nærmest varemerket hans.
FROM KRISTEN
Fra barndomshjemmet sitt hadde han fått med seg verdiene som preget ham hele livet: ærlighet og gudfryktighet.
Han var en forholdsvis fast gjest ved Frelsesarmeens møter i Templet i Pilestredet 22.
Bernhard Slettholm, som i mange år var journalist i ukeavisa Folkets Framtid, har i en artikkel fortalt om sitt første møte med Frants. Slettholm var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole høsten 1947, og skulle ta opp kollekten i et møte. Da han kom til benken der Frants satt for seg selv, gikk han bare forbi. Han regnet ikke med at det var noe å hente der.
Men det skulle Frants ha seg frabedt. Han løp etter kollektøren og stappet en femkroneseddel ned i bøssen.
Det var ikke noe ubetydelig beløp i 1947, forteller Slettholm.
Noen damer som sto arrangerte en tilstelning for byens nødlidende i ett av Oslos menighetshus, opplevde noe tilsvarende.
Da Frants dukket opp, regnet de med at han var en av dem som kom for å be om hjelp. I stedet ga han dem en 50-kroneseddel.
Han ville være med og støtte det gode tiltaket.
Han var også en flittig kirkegjenger, og han gikk aldri ut av en kirke uten å legge igjen en seddel i kirkebøssen.
Særlig var han knyttet til Trefoldighetskirken på Hammersborg.
Den senere biskop H.E. Wisløff var sokneprest her, og en dag kom han i prat med Frants. Da kom det fram at Frants gjerne ville motta nattverden.
Soknepresten sa at han bare skulle komme fram til alteret neste gang det var nattverd. – Å, du skjønner vel at ingen vil knele ved siden av meg ved alterringen, svarte Frants.
Dermed bestemte soknepresten at han ville holde en nattverdsgudstjeneste for Frants alene.
Frants hadde med blomster som han hadde plukket selv, og disse ble plassert på alteret.
Organisten var til stede og spilte.
Det ble sunget en salme og lest fra Bibelen, og Frants mottok Herrens legeme og blod sammen med presten og organisten.
SLUTTEN
Frants hadde vokst opp i et pent hjem på Grefsen, men som voksen tok han inn der det falt seg.
Lenge bodde han under en veranda i Oscars gate, senere bodde han i kjellere og loft forskjellige steder i byen.
I 1953 fylte han 70 år og fikk rett til alderstrygd. Denne hevet han aldri, og trygden ble stående urørt på en konto til hans død.
Vinteren 1957/58 kunne man se at han var syk, det var så vidt han greidde å slepe seg fram med kjerra si.
En dag ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate, der han hadde holdt til en tid. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, og her døde han noen dager senere.
Selvstendig som han var, hadde han bedt om å få gjøre opp for sykehusoppholdet bare han kom seg litt.
I stedet var han ved veis ende. – Jesus kjenner jeg, sa han til en av sykepleierne som stelte ham, og smilte varmt.
Lillebjørn Nilsen har skrevet en varm vise om Luse-Frants, som trodde på
”… en mild og rettferdig Gud
som alltid ser til dem som har det verre.
Leve og la leve var ditt bud”,
synger Oslo-trubaduren i sin hyllest til en av de siste Oslo-originalene.
Siste verset er slik:
”Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…”.
Litteratur:
Haakon B. Nielsson: BYORIGINALER (Cappelen, 1966)
