søndag 11. oktober 2009

MORDETS LØNN VAR DØDEN


Av Nils-Petter Enstad

Uoverensstemmelser i kjærlighetslivet og grådighet har til alle tider vært sterke motivasjonsfaktorer når mennesker har gjort seg skyldige i forbrytelser. Ikke minst gjelder det mord. Begge disse faktorene var til stede ved to mordsaker fra Indre Østfold i det 19. århundre. Begge sakene er referert i ei bok som nylig er gitt ut.


Boka, som er skrevet av fødselslegen (!) Torgrim Sørnes, forteller om 38 norske drapssaker fra 1800-tallet, saker som har til felles at de endte med dødsdom og henrettelse ved halshugging. Mange av de henrettede var forholdsvis unge mennesker, først og fremst unge menn som enten hadde drept under et ran, eller som hadde drept sin gravide kjæreste.

Fra odelsgutt til kjeltring
Hans Larsen Kråkerud fra Spydeberg, som var 26 år gammel da hodet hans falt for bøddeløksen en vårdag i 1818, tilhørte den siste kategorien. Han hadde drept sin elskerinne Maria Dalen da hun insisterte på at han skulle gifte seg med henne, fordi hun påsto hun var gravid. Men han var odelsgutt og hun var husmannsdatter – det var i seg selv grunn god nok til å nekte ekteskap etter datidens holdning. I tillegg var Hans langt fra sikker på at et eventuelt barn var hans, han mente at Maria hadde vært sammen med flere enn ham.
Historien om Maria og Hans var klassisk for sin samtid. Han var odelsgutten som gjerne utnyttet tjenestejenter og husmannsjenter. De tror naivt og tillitsfullt på framtidens deres dermed er sikret. Da Maria ble meldt savnet en augustdag i 1815, ante de fleste at her var det skjedd enten en tragedie eller en forbrytelse. Det var naturlig å kalle Hans inn til avhør, med den følge at han stakk av. Da liket av Maria ble funnet i Glomma, nede ved Askim, med knust hode og andre skader, forsto man hva som hadde skjedd, og i og med at Hans hadde stukket av, hadde man også en kvalifisert formodning om hvem som hadde gjort det.
Det neste halvannet år levde den fordums odelsgutten som småkjeltring og løsarbeider i Drammensdistriktet under påtatt navn. Vinteren 1817 ble han arrestert for tyveri, og tatt i forhør i Drammen. Forhøret skjedde under det falske navnet, men etter noen dager fortalte han plutselig hva det ekte navnet hans var, og han tilsto mordet på Maria. Men så må alvoret i det han hadde tilstått å gå opp for ham, for han begynte straks å fossro for å komme seg unna den nesten uunngåelige dødsdommen: Det hadde skjedd i selvforsvar, for ikke å si at egentlig hadde det bare vært et uhell, for ikke å snakke om at det ikke hadde skjedd i det hele tatt, men politiet i Drammen hadde banket det ut av ham. Til slutt måtte han kaste inn håndkleet og holde fast ved den opprinnelige tilståelsen. ”Men jeg var alene om det”, tilføyde han – et utsagn så påfallende at det nærmest bekreftet mistanken om at han hadde vært under press fra foreldrene sine da Maria hevdet hun var gravid med hans barn. Tragisk nok var graviditeten trolig en bløff fra Marias side for å lure Hans til å gifte seg med henne.
Dommen falt 11. desember 1817: Ikke bare skulle han halshugges, men han skulle også knipes med glødende tenger og få høyre hånd hugget av mens han ennå var i live. Stiftsoverretten syntes dette var i groveste laget, og droppet torturen, men dødsdommen ble stående. Hodet skulle plasseres på en stake, og kroppen på ”steile og hjul” til skrekk og advarsel. Da høyesterett hadde bekreftet dommen, og kongen hadde avslått benådning, var dagene talte for odelsgutten Hans Larsen Kråkerud. Henrettelsen skulle etter tidens skikk skje på åstedet for forbrytelsen, men dette var en husmannsplass som lå under Spydeberg prestegård, og prestefruen protesterte naturlig nok mot å ha en henrettet morder på utstilling uten stuedøra i overskuelig framtid. Retterstedet ble derfor Mollehøgda, og i mer enn 150 år etter henrettelsen ble det hevdet at det spøkte der.

Grådighet
Et drøyt tiår etter at Hans Kråkeruds hode hadde falt for bøddeløksen, ble dette skrekkens redskap tatt fram i Indre Østfold igjen, denne gang i Eidsberg. De som denne gang måtte betale den høyeste prisen for sine forbrytelser, var to middelaldrende menn som hadde gått sammen om å drepe svogeren til den ene av dem. Offerets navn var Tor Svendsen, odelsarving til gården Krosby. Døde han barnløs, ville gården gå til søsteren hans, Christine, som var gift med skomakeren og småbrukeren Hans Christian Torper. De var begge over 40 år da de giftet seg, men hadde fått en datter. Hans Christian hadde arbeidet seg opp til å kjøpe sin egen gård, men den var sterkt forgjeldet. Utsiktene til å overta et gårdsbruk til var derfor fristende. Han allierte seg med en omstreifende skredder ved navn Tarald Midtås. Han bodde på Torper, og han og Hans Christian drev en omfattende – og den gang fullt lovlig – virksomhet med hjemmebrenning.
Etter et par mislykte forsøk, klarte de to medsammensvorne å få lurt i Tor Svendsen tre store brødblingsler der pålegget besto av gul ost og rottekrutt, samt både drammer og kaffedoktor, alt ispedd arsenikk. Neste dag døde Tor Svendsen under store smerter.
Allerede under begravelsen begynte nervene til Tarald å svikte, og etter først å ha formulert seg gåtefullt og i koder, kom sannheten etter hvert fram i klartekst: Han hadde vært med på å ta livet av Tor Svendsen.
Både Tarald og Hans Christian ble arrestert, og etter hvert gikk de til bekjennelse begge to. Dødsdommen ble avsagt 18. oktober 1828, og ble uten innsigelser klubbet også i de øvrige rettsinstanser. Kong Karl Johan avslo benådning 22. juni 1829, og 24. juli fant dobbelthenrettelsen sted på Morstong.
Nå som både ektemannen og broren var borte, ble Christine Torper en forholdsvis velhavende dame med to gårder, og et ettertraktet gifte. I 1831 giftet hun seg på nytt, og ble boende på Krosby til hun døde, 85 år gammel. Da hadde hennes lille datter med Hans Christian for lengst overtatt gården, sammen med sin mann.

Fakta:
Henrettelser i Norge

Mellom 1814 og 1876 ble 44 personer – 39 menn og fem kvinner – henrettet for mord i Norge. De tre siste henrettelsene skjedde i løpet av noen vinteruker i 1876. En av dem gjaldt giftmordersken Sofie Johannesdatter fra Halden.
I 1887 vedtok Stortinget at dødsstraff heretter skulle gjennomføres ved giljotin, mot tidligere ved at en skarpretter hogg hodet av rent fysisk. Fra alle land, også Norge, fortelles det om redselsscener der det måtte både to og tre hogg til hodet falt, og før den dømte var død. Men giljotinen kom aldri i bruk, og i 1902 ble dødsstraffen fjernet fra norsk straffelov.
Fra 1850-tallet og utover skjedde det stadig oftere at dødsdømte mordere ble benådet av kongen. Noen av dem slapp også ut etter en del år, og døde som frie mennesker.
Kilde:
Torgrim Sørnes:
ONDSKAP
De henrettede i Norge 1815 – 1876
Schibsted Forlag