MORDETS LØNN VAR DØDEN

Av Nils-Petter Enstad

Uoverensstemmelser i kjærlighetslivet og grådighet har til alle tider vært sterke motivasjonsfaktorer når mennesker har gjort seg skyldige i forbrytelser. Ikke minst gjelder det mord. Begge disse faktorene var til stede ved to mordsaker fra Indre Østfold i det 19. århundre. Begge sakene er referert i ei bok som nylig er gitt ut.

Boka, som er skrevet av fødselslegen (!) Torgrim Sørnes, forteller om 38 norske drapssaker fra 1800-tallet, saker som har til felles at de endte med dødsdom og henrettelse ved halshugging. Mange av de henrettede var forholdsvis unge mennesker, først og fremst unge menn som enten hadde drept under et ran, eller som hadde drept sin gravide kjæreste.

Fra odelsgutt til kjeltring
Hans Larsen Kråkerud fra Spydeberg, som var 26 år gammel da hodet hans falt for bøddeløksen en vårdag i 1818, tilhørte den siste kategorien. Han hadde drept sin elskerinne Maria Dalen da hun insisterte på at han skulle gifte seg med henne, fordi hun påsto hun var gravid. Men han var odelsgutt og hun var husmannsdatter – det var i seg selv grunn god nok til å nekte ekteskap etter datidens holdning. I tillegg var Hans langt fra sikker på at et eventuelt barn var hans, han mente at Maria hadde vært sammen med flere enn ham.
Historien om Maria og Hans var klassisk for sin samtid. Han var odelsgutten som gjerne utnyttet tjenestejenter og husmannsjenter. De tror naivt og tillitsfullt på framtidens deres dermed er sikret. Da Maria ble meldt savnet en augustdag i 1815, ante de fleste at her var det skjedd enten en tragedie eller en forbrytelse. Det var naturlig å kalle Hans inn til avhør, med den følge at han stakk av. Da liket av Maria ble funnet i Glomma, nede ved Askim, med knust hode og andre skader, forsto man hva som hadde skjedd, og i og med at Hans hadde stukket av, hadde man også en kvalifisert formodning om hvem som hadde gjort det.
Det neste halvannet år levde den fordums odelsgutten som småkjeltring og løsarbeider i Drammensdistriktet under påtatt navn. Vinteren 1817 ble han arrestert for tyveri, og tatt i forhør i Drammen. Forhøret skjedde under det falske navnet, men etter noen dager fortalte han plutselig hva det ekte navnet hans var, og han tilsto mordet på Maria. Men så må alvoret i det han hadde tilstått å gå opp for ham, for han begynte straks å fossro for å komme seg unna den nesten uunngåelige dødsdommen: Det hadde skjedd i selvforsvar, for ikke å si at egentlig hadde det bare vært et uhell, for ikke å snakke om at det ikke hadde skjedd i det hele tatt, men politiet i Drammen hadde banket det ut av ham. Til slutt måtte han kaste inn håndkleet og holde fast ved den opprinnelige tilståelsen. ”Men jeg var alene om det”, tilføyde han – et utsagn så påfallende at det nærmest bekreftet mistanken om at han hadde vært under press fra foreldrene sine da Maria hevdet hun var gravid med hans barn. Tragisk nok var graviditeten trolig en bløff fra Marias side for å lure Hans til å gifte seg med henne.
Dommen falt 11. desember 1817: Ikke bare skulle han halshugges, men han skulle også knipes med glødende tenger og få høyre hånd hugget av mens han ennå var i live. Stiftsoverretten syntes dette var i groveste laget, og droppet torturen, men dødsdommen ble stående. Hodet skulle plasseres på en stake, og kroppen på ”steile og hjul” til skrekk og advarsel. Da høyesterett hadde bekreftet dommen, og kongen hadde avslått benådning, var dagene talte for odelsgutten Hans Larsen Kråkerud. Henrettelsen skulle etter tidens skikk skje på åstedet for forbrytelsen, men dette var en husmannsplass som lå under Spydeberg prestegård, og prestefruen protesterte naturlig nok mot å ha en henrettet morder på utstilling uten stuedøra i overskuelig framtid. Retterstedet ble derfor Mollehøgda, og i mer enn 150 år etter henrettelsen ble det hevdet at det spøkte der.

Grådighet
Et drøyt tiår etter at Hans Kråkeruds hode hadde falt for bøddeløksen, ble dette skrekkens redskap tatt fram i Indre Østfold igjen, denne gang i Eidsberg. De som denne gang måtte betale den høyeste prisen for sine forbrytelser, var to middelaldrende menn som hadde gått sammen om å drepe svogeren til den ene av dem. Offerets navn var Tor Svendsen, odelsarving til gården Krosby. Døde han barnløs, ville gården gå til søsteren hans, Christine, som var gift med skomakeren og småbrukeren Hans Christian Torper. De var begge over 40 år da de giftet seg, men hadde fått en datter. Hans Christian hadde arbeidet seg opp til å kjøpe sin egen gård, men den var sterkt forgjeldet. Utsiktene til å overta et gårdsbruk til var derfor fristende. Han allierte seg med en omstreifende skredder ved navn Tarald Midtås. Han bodde på Torper, og han og Hans Christian drev en omfattende – og den gang fullt lovlig – virksomhet med hjemmebrenning.
Etter et par mislykte forsøk, klarte de to medsammensvorne å få lurt i Tor Svendsen tre store brødblingsler der pålegget besto av gul ost og rottekrutt, samt både drammer og kaffedoktor, alt ispedd arsenikk. Neste dag døde Tor Svendsen under store smerter.
Allerede under begravelsen begynte nervene til Tarald å svikte, og etter først å ha formulert seg gåtefullt og i koder, kom sannheten etter hvert fram i klartekst: Han hadde vært med på å ta livet av Tor Svendsen.
Både Tarald og Hans Christian ble arrestert, og etter hvert gikk de til bekjennelse begge to. Dødsdommen ble avsagt 18. oktober 1828, og ble uten innsigelser klubbet også i de øvrige rettsinstanser. Kong Karl Johan avslo benådning 22. juni 1829, og 24. juli fant dobbelthenrettelsen sted på Morstong.
Nå som både ektemannen og broren var borte, ble Christine Torper en forholdsvis velhavende dame med to gårder, og et ettertraktet gifte. I 1831 giftet hun seg på nytt, og ble boende på Krosby til hun døde, 85 år gammel. Da hadde hennes lille datter med Hans Christian for lengst overtatt gården, sammen med sin mann.

Fakta:
Henrettelser i Norge
Mellom 1814 og 1876 ble 44 personer – 39 menn og fem kvinner – henrettet for mord i Norge. De tre siste henrettelsene skjedde i løpet av noen vinteruker i 1876. En av dem gjaldt giftmordersken Sofie Johannesdatter fra Halden.
I 1887 vedtok Stortinget at dødsstraff heretter skulle gjennomføres ved giljotin, mot tidligere ved at en skarpretter hogg hodet av rent fysisk. Fra alle land, også Norge, fortelles det om redselsscener der det måtte både to og tre hogg til hodet falt, og før den dømte var død. Men giljotinen kom aldri i bruk, og i 1902 ble dødsstraffen fjernet fra norsk straffelov.
Fra 1850-tallet og utover skjedde det stadig oftere at dødsdømte mordere ble benådet av kongen. Noen av dem slapp også ut etter en del år, og døde som frie mennesker.
Kilde:
Torgrim Sørnes:
ONDSKAP
De henrettede i Norge 1815 – 1876
Schibsted Forlag

MATTIAS ORHEIM - DEN BLINDE SJÅAREN

Av Nils-Petter Enstad
I år er det 100 år sidan forkynnaren og songdiktaren Mattias Orheim gav ut den kan hende mest kjende av songane sine: "Ved Jesu føter ei stille stund". Tidlegare i år var det 50 år sidan han døydde. Frå han vart omvend i 1900 og til han døydde i 1958 skreiv han meir enn eit tusen songtekstar, komponerte eit par hundre melodiar og gav ut 14 bøker.

Mattias Orheim var frå Stårheim i Nordfjord, i Sogn og Fjordane. Han vart fødd i 1884, og i pinsehelga 1900 vart han omvend under eit stemne der Ludvig Hope og Tormod Rettedal – båe kjende, kristne leiarar på 1900-talet – forkynde. Alt dagen etter skreiv han sin første salmetekst: "Eg fann min Gud i ungdoms vår".

DEBUT
Berre tre år seinare, som 19-åring, gav han ut si første diktsamling. Den fekk tittelen "Heimlokk". Her finn ein mellom anna teksten til det som seinare vart ein av Orheim sine mest kjende songar: "Kor mykje stort, kor mykje gildt". I sin noverande form vart songen publisert i 1908. Tonen er ein amerikansk melodi frå 1894. Inspirasjonen til denne teksten fekk Orheim då han sat ved sjukesenga til ein jamnaldrande ven, Johan Opheim. Johan vart ein kristen før han døydde, og kombinasjonen av bakgrunnshisoria, teksta og den fengande melodien gjorde at songen fekk – og har enno – appell. Det er her ein finn strofa "Det venaste syn som eg får sjå, er unge på kne for Gud", eit sitat som og står på Orheim sin gravstein. Sjølv sa Orheim om songen at den var "eit barneverk gjort av ein 19-åring, som ikkje evna det betre, men som likevel må lokka heim medan det er dag".

MARTA OG MARIA

I 1908 publiserte han den av songane hans som truleg er best kjend, og som enno vert mykje brukt i møter og gudstenester: "Ved Jesu føter ei stille stund". Teksten er inspirert av forteljinga om søstrene Marta og Maria (Luk 10, 38 – 42), om korleis Marta prioriterte det praktiske arbeidet, medan "Maria sette seg ved Herrens føter og lydde på orda hans" (vers 39). Tonen er ein norsk folkemelodi.

Mattias Orheim var berre 24 år då songen vart til, men hadde alt i fem år vore forkynnar i det dåverande Vestlandske Indremisjonsforbund si teneste. Han hadde og gifta seg – kona hans heitte Maria – og augesjukdomen som skulle gjere han heilt blind hadde begynt å gjere seg gjeldande.

Etter hvert som synet vart meir og meir svekka, vart han meir og meir avhengig av Maria. Ho vart auga hans, og var med han på alle reisene hans. Lyrikaren Åse Marie Nesse har fortalt om korleis det var å sjå og høyre Mattias Orheim som forkynnar: "Det var ei slags høgtid berre å sjå han … Han tala som ingen annan vi hadde høyrt … Orda steig og fall i mjuke rytmiske klangar … Sanneleg song han ikkje også. Det var så visst ingen dommedagsskremsler på bedehuset den kvelden, berre lyse, lovande ord: Kor mykje stort, kor mykje gildt, Kor mykje herlegdom …". Det har vore sagt om Mattias Orheim at han kristna både nynorsken og fela for bedehusfolket. Både fela hans og det kjende glassorgelet er i dag på eit museum i heimbygda hans.

I og med at Orheim var vaksen innan han vart heilt blind, klarte han heile livet å bruke skrivemaskin, og skreiv alle songane sine ned sjølv. Den siste boka hans kom i 1954, då han var 70 år.

Maria og Mattias Orheim fekk ingen born saman, og då dei vart eldre, bad dei båe til Gud at dei måtte få fara herfrå i lag, så ingen av dei vart igjen åleine. Slik vart det og. Dei døydde med få timers mellomrom ein aprildag i 1958.

LUSE-FRANTS - EN GATAS ADELSMANN

Av Nils-Petter Enstad

Han hadde ingen fast adresse og ingen slektninger i live. Likevel ble hans begravelse en av de største Oslo hadde sett og med et blomsterhav uten sidestykke. Hans bortgang ble omtalt på lederplass i Aftenposten. Det er gått mer enn 50 år siden byoriginalen Fridtjof Kristiansen døde – han som fremdeles huskes under kallenavnet ”Luse-Frants”.



I den forholdsvis store gruppen av kvinner og menn som satte sitt preg på hovedstadens gater helt fram til på 1960- og 70-tallet, og som gjerne ble kalt ”originaler” – skjulte det seg mange skjebner. Noen av dem var tragiske, andre vemodige og noen bare rett og slett – originale. Det var mennesker som valgte sin egen form og sin egen rytme, og ikke var til fortred for noen. Mange av dem var sikkert godt klar over at mange hadde dem til beste både gjennom å spre anekdoter og rykter, og kanskje også med slengbemerkninger. Ofte kunne disse bemerkningene være nokså hjerteløse i sin ufølsomhet.
Det gjelder for eksempel den betegnelsen på han det her skal fortelles om. Rykningene og ”hufsingen” som var en del av Frants sin framtoning, skyldtes snarere sykdom enn lus. I tillegg var mannen dypt sjenert, noe som også kan ha bidratt til de litt ukontrollerte spasmene i møte med andre mennesker.

VED- OG KULLHANDLER
Fridtjof Kristiansen ble født 1. mai 1883, og var eneste barn til sine foreldre. Faren drev en ved- og kullhandel i Munchs gate 10 i Oslo, som sønnen overtok da foreldrene døde. Da var sønnen ennå meget ung, så ting kan vel tyde på at foreldrene var godt voksne da de fikk ham.
I noe av litteraturen omtales Frants, som er det navnet han ble kjent under, som ”evneveik”.
Om dette er en relevant beskrivelse er umulig å vite i dag.
Mens han ennå drev forretningen i Munchs gate gikk han under betegnelsen ”Fridtjof Kølamann”. Naboer fra den gang har fortalt at han møtte opp i forretningen grytidlig hver eneste morgen. Å lese morgenavisen var alltid første post på programmet.
Bunn ærlig som han var, falt det ham aldri inn at noen ville lure ham, like lite som han ville lure noen.
Ved siden av å selge brensel, kjøpte og solgte han også tomflasker, og flaskelageret sitt hadde han på baksiden av boden sin. Guttene i strøket skaffet seg mang en shilling ved å lure seg inn bak boden, stjele flasker som sto der, og så selge dem tilbake til eieren. Selv gjennomskuet han aldri dette lureriet.
Men det var neppe dette alene som gjorde at han etter noen år måtte gi fra seg vedboden.
Noen driftig forretningsmann var han neppe, og da eieren av tomta bestemte seg for å rive boden for å bygge garasje, var det slutt for ”Fridtjof Kølamann”, og byoriginalen "Luse-Frants" ble et begrep.
Utstyrt med en håndkjerre begynte han på sin hvileløse vandring rundt om i Oslos gater der han samlet opp eller kjøpte opp ting som han i neste omgang solgte videre til skraphandlere. Han gjorde alltid opp for seg, og hvis noen nektet å ta imot betaling, la han gjenstandene tilbake.
Påkledningen tydet på at han nok hadde trengt noen rundt seg som kunne vise ham omsorg. En gammel, fillete frakk og en gammel skyggelue ble nærmest varemerket hans.

FROM KRISTEN
Fra barndomshjemmet sitt hadde han fått med seg verdiene som preget ham hele livet: ærlighet og gudfryktighet.
Han var en forholdsvis fast gjest ved Frelsesarmeens møter i Templet i Pilestredet 22.
Bernhard Slettholm, som i mange år var journalist i ukeavisa Folkets Framtid, har i en artikkel fortalt om sitt første møte med Frants. Slettholm var kadett ved Frelsesarmeens krigsskole høsten 1947, og skulle ta opp kollekten i et møte. Da han kom til benken der Frants satt for seg selv, gikk han bare forbi. Han regnet ikke med at det var noe å hente der.
Men det skulle Frants ha seg frabedt. Han løp etter kollektøren og stappet en femkroneseddel ned i bøssen.
Det var ikke noe ubetydelig beløp i 1947, forteller Slettholm.
Noen damer som sto arrangerte en tilstelning for byens nødlidende i ett av Oslos menighetshus, opplevde noe tilsvarende.
Da Frants dukket opp, regnet de med at han var en av dem som kom for å be om hjelp. I stedet ga han dem en 50-kroneseddel.
Han ville være med og støtte det gode tiltaket.
Han var også en flittig kirkegjenger, og han gikk aldri ut av en kirke uten å legge igjen en seddel i kirkebøssen.
Særlig var han knyttet til Trefoldighetskirken på Hammersborg.
Den senere biskop H.E. Wisløff var sokneprest her, og en dag kom han i prat med Frants. Da kom det fram at Frants gjerne ville motta nattverden.
Soknepresten sa at han bare skulle komme fram til alteret neste gang det var nattverd. – Å, du skjønner vel at ingen vil knele ved siden av meg ved alterringen, svarte Frants.
Dermed bestemte soknepresten at han ville holde en nattverdsgudstjeneste for Frants alene.
Frants hadde med blomster som han hadde plukket selv, og disse ble plassert på alteret.
Organisten var til stede og spilte.
Det ble sunget en salme og lest fra Bibelen, og Frants mottok Herrens legeme og blod sammen med presten og organisten.

SLUTTEN
Frants hadde vokst opp i et pent hjem på Grefsen, men som voksen tok han inn der det falt seg.
Lenge bodde han under en veranda i Oscars gate, senere bodde han i kjellere og loft forskjellige steder i byen.
I 1953 fylte han 70 år og fikk rett til alderstrygd. Denne hevet han aldri, og trygden ble stående urørt på en konto til hans død.
Vinteren 1957/58 kunne man se at han var syk, det var så vidt han greidde å slepe seg fram med kjerra si.
En dag ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate, der han hadde holdt til en tid. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, og her døde han noen dager senere.
Selvstendig som han var, hadde han bedt om å få gjøre opp for sykehusoppholdet bare han kom seg litt.
I stedet var han ved veis ende. – Jesus kjenner jeg, sa han til en av sykepleierne som stelte ham, og smilte varmt.

Lillebjørn Nilsen har skrevet en varm vise om Luse-Frants, som trodde på
”… en mild og rettferdig Gud
som alltid ser til dem som har det verre.
Leve og la leve var ditt bud”,

synger Oslo-trubaduren i sin hyllest til en av de siste Oslo-originalene.
Siste verset er slik:
”Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…”.

Litteratur:
Haakon B. Nielsson: BYORIGINALER (Cappelen, 1966)