mandag 30. juli 2012

Kirkens onde ånd under krigen - nazipresten framfor noen


Av Nils-Petter Enstad
Forfatter


«Framfor alt skylder vi Føreren og statsstyret lydighet». Denne setningen står som en oppsummering av hva han sto for, presten og politikeren Sigmund Feyling (1895 – 1980). Han var den fremste og synligste av de såkalte «naziprestene» under krigen. Som «ekspedisjonssjef» fra 1941 i det nazifiserte Kirke- og undervisningsdepartementet var han den som styrte kirkepolitikken i Norge. Det ga ham et ettermæle som «kirkens onde ånd».

Sigmund Feyling ble født i Egersund som Simon Slettebø. Som voksen endret han fornavnet til Sigmund og tok mellomnavnet Feyling som slektsnavn. Han var i utgangspunktet lærerutdannet, men bygde på med teologiske studier, og ble teologisk kandidat fra Menighetsfakultet i 1924. I 1926 ble han ordinert og ble kapellan i Egersund. I 1929 ble han sokneprest og i 1936 prost i Dalane.
Han var sterkt politisk engasjert, men mente at han som prest ikke kunne engasjere seg partipolitisk. Da tyske tropper okkuperte Norge, ga han uttrykk for at han var glad for at det var tyskere som hadde vunnet «kappløpet» om Norge.
Høsten 1940 meldte han seg inn i Nasjonal Samling. Dette førte til at mange i menigheten sluttet å komme til kirken når han hadde gudstjeneste. Imidlertid tok det bare noen måneder før han og familien flyttet til Oslo, der Feyling var utnevnt til «ekspedisjonssjef» i Kirke- og undervisningsdepartementet.

Byråkrat eller politiker?

En ekspedisjonssjef er i utgangspunktet en upolitisk byråkrat og embetsmann, men Feyling var i høyeste grad politisk i sin embetsutøvelse. Noe av det første han gjorde, var på egenhånd å godkjenne for skolebruk en revidert utgave en lærebok i katekisme som han hadde gitt ut før krigen – «Liv og lære. Kristenlære etter arbeidsskoleprinsippet» (1937), og tilpasse boka «den nye tid». Det er her man finner setningen som er sitert innledningsvis, som en del av forklaringen til det fjerde bud.
Under krigen ga han ut flere bøker, blant annet «Stat og kirke – kirken og den nye tid» (1941), «Kirkens stilling i dag» (1943) og «Kirkelig hvitbok» (1942).
Ved siden av arbeidet i departementet, fungerte Feyling også som sokneprest i flere Oslo-menigheter, og han var stadig på farten både som foredragsholder og predikant.
For okkupasjonsmakten var han et funn: Dyktig, arbeidsom, viljesterk og en glødende nasjonalsosialist. For de okkuperte måtte bildet nødvendigvis bli annerledes. Han er blitt beskrevet som «kirkens onde ånd», og som «den egentlige hjernen bak nazistenes kirkepolitikk».
Under rettssaken mot ham i 1949 ble det hevdet at det var han som hadde vært den egentlige kirkeministeren i disse årene.

Flerbruk
Forsøkene på å nazifisere kirken førte til det som i ettertid har vært kjent som kirkekampen under krigen. Den besto blant annet i at det store flertallet av norske prester la ned sine embeter. De få som ble igjen, måtte fylle flere funksjoner, blant annet kombinere det å være «biskop» med både en og flere soknepreststillinger. Også ekspedisjonssjefen drev slikt flerbruk. I tillegg lette man med lys og lykte etter folk som var villige til å gå inn i prestestillinger, og disse ble ordinert etter forholdsvis kortvarige kurs i regi av «biskopen».
Blant disse prestene fant man likt og ulikt. Noen var rene lykkejegere, andre var oppriktige nok i sitt ønske om å gjøre prestetjeneste, men de valgte feil vei inn i tjenesten.
I ettertid har man forsøkt å skape et litt latterlig skjær over disse prestene. Blant annet har det vært hevdet om en av dem at han ikke hadde andre forutsetninger for å være prest enn at han hadde vært vaktmester i en pinsemenighet. Men faktum er at vedkommende – navnet skal ikke nevnes her – hadde vært både emissær og kretssekretær i flere lutherske lekmannsorganisasjoner før han ble pinsevenn.
Også andre av de som ble gjort til prester, hadde en viss bakgrunn som pastorer og forkynnere, både fra lekmannsorganisasjonene og frikirkene - blant annet baptistsamfunnet, metodistkirken og Frelsesarmeen.
Foruten Feyling selv, var det bare brødrene Dagfinn og Ludvig Daae Zwilgmeyer som var teologer av noen betydning av de prestene som stilte seg til naziregimets disposisjon, De lot seg også utnevne til biskoper av nazi-kirken. Begge var betydelige salmediktere. I Norsk Salmebok 1985 var begge representert med flere tekster hver, både egne tekster og oversettelser. I Norsk Salmebok 2013 er bare Dagfinn representert, og det er med sin oversettelse av «Tårnhøye bølger går langt i fra land».
Dagfinn søkte avskjed som biskop i 1943, og meldte seg også ut av Nasjonal Samling. Som en retrettstilling fikk han i oppgave å redigere en ny salmebok, men dette arbeidet ble aldri fullført.
Før krigen hadde enkelte prester støttet Nasjonal Samling, men de fleste av dem gikk enten i passivitet eller meldte seg ut før krigen, blant annet som en reaksjon mot de antisemittiske strømningene i partiet.

Ambisiøs

Fram til krigen var Feyling oppfattet som en dyktig, men også svært ambisiøs prest. Han så nok for seg at hans innsats skulle føre ham lenger enn til stillingen som prost i Dalane.
Teologisk hadde han vært regnet som konservativ, og på 1930-tallet brukte han en sommerferie til å redigere en modernisert utgave av Erik Pontoppidans troslære «Troens speil». Han skrev både et grundig forord og en biografisk skildring av den kjente biskopen, og boka kom ut på Lutherstiftelsens forlag i 1935.
Som prest i Egersund var han med i det frivillige organisasjonsarbeidet, blant annet som formann i Rogaland krets av Den norske Israelsmisjon. Det forhindret ikke at han noen år senere støttet deportasjonen av norske jøder, og kalte den «en menneskelig og rettferdig handling». Det var en lykke for jødene at de nå ble samlet på ett sted, hevdet han. Om det i øyeblikket fortonte seg som et grusomt skritt, var han sikker på at jødene i ettertid ville være takknemlige.
I sin forkynnelse la han vekt på hvor mandig Jesus var, og i enkelte av de andaktene han lot publisere under krigen gikk han svært langt i å beskrive Quisling som noe nær en Messias-skikkelse.
Den svenske journalisten Benkt Jerneck, som var korrespondent for det svenske byrået TT i Oslo fra 1942 til 1943 beskrev Feyling som en overbevist og troende nazist, og kalte ham en av de mest frastøtende av de ledende «nyordningsmenn» i Norge. Feylings handlinger «vitner om en hensynsløs intoleranse som kan tyde på likefram sadisme, tross hans skinnhellige og salvelsesfulle røst om kirkelige spørsmål».
Han mente også at det bare var hykleri fra Feylings side når han ga uttrykk for at hans mål var en forsoning mellom stat og kirke. I virkeligheten holdt han kirkestriden ved likeså godt han kunne, mente Jerneck.

Rettssak
Det vil føre for langt i en å beskrive Feylings kirkepolitikk under krigen i detalj – det er arbeid for en forsker og ikke en journalist. Men en ting som også kan nevnes, er hans forslag om å organisere menighetsrådene etter førerprinsippet. Denne tanken la han fram i innstillingen til en ny kirkelov som det ble arbeidet med i 1944.
Etter krigen ble han arrestert og det ble tatt ut tiltale. Men selve landssviksaken kom ikke opp før i 1949. Det berget trolig livet hans.
Året før var hans sjef Ragnar Schanke blitt skutt som den siste av de som ble henrettet i Norge etter krigen. Hadde Feyling blitt stilt for retten før Schanke, eller sammen med ham, er det god grunn til å tro at også han hadde fått dødsstraff. Men i 1949 var tiden gått fra slike straffereaksjoner.
I retten tok Feyling selvkritikk på en del av sin virksomhet, men framsto knapt som noen angrende synder. Han anket da også dommen på 15 års tvangsarbeid og tap av prestelige rettigheter for resten av livet. Han var den av naziprestene som fikk strengest straff.

Siste år
Etter endt soning slo han seg i Oslo, sammen med sin kone Betzy, der han levde stille og tilbaketrukket. Mens han satt i fengsel, hadde familien hans det trangt, og ville lidd direkte nød om ikke tidligere prestekollegaer hadde stilt opp for dem med mat og midler.
Etter endt soning sørget Oslo Indremisjon (nå: Kirkens Bymisjon) for den avsatte presten, og ga ham arbeid blant Oslos alkoholmisbrukere.
Da han ble arbeidsufør noen år før pensjonsalderen, ville myndighetene bare gi ham halv uførepensjon, og igjen var det tidligere kolleger som tok affære og sørget for at han fikk den pensjon han skulle ha.
Da han døde 31. januar 1980 var avisa «Folk og land» den eneste som brakte noen omtale av den tidligere så mektige kirkebyråkraten. Her heter det: «Hans kristentro holdt livet ut under de forskjelligste forhold, forankret som han var i Skriften og gammel, god, norsk kristendom.»
Kanskje et ord fra Håvamål kan beskrive denne på mange måter tragiske skikkelsen fra norsk kirkehistorie: ”Døyr fe; døyr frendar; døyr sjølv det same. Eg veit eitt som aldri døyr: Dom om daudan kvar.”

Litteratur:
Jostein Berglyd: Presten som ble landsforræder (Fast Grunn, hefte 6 – 1991)
Torleiv Austad: Kirken - i forsoningens tjeneste? (Kronikk i Vårt Land 24. september 2013)

Ingen kommentarer: